Pappa var en pannekakemann

Det kommer et tidspunkt i alle unge pikers liv da de finner ut at pappa ikke kan være mannen med stor M for alltid. Dermed begynner jakten på en ny. Det er trivielt, men det er nå en gang slik det foregår. For noen tar jakten lang tid, for andre kort. Uansett byr den som regel på trøbbel. Mitt problem var at den ble iverksatt høyst ufrivillig. Min far døde for sju år siden. Det var et stort feilgrep som jeg har til å hensikt å la ham få angre hardt på. Enkelte vil kanskje hevde at denne holdningen er noe steil ettersom har var delaktig i det selsomme prosjekt å oppdra undertegnede til å bli et velfungerende medlem av denne verden.

Vel.

Den prestasjonen får han neppe noen nobelpris for.

Sannheten er at han var en riktig lat mann. Med noe som liknet kriminell eleganse forlot han åstedet før jeg var i nærheten av ferdig med ham. Han gadd enkelt og greit ikke mer. Han serverte meg en siste kaffe, klappet meg på kinnet og sa:
–Ja, ja, Linda – du gjør nå som du vil uansett du. Dette går nok fint.
Jeg trodde han snakket om bilturen hjem, og synes han uttalte seg noe svulstig. Han snakket om resten av livet, og synes han hadde strukket seg langt.

Et døgn senere la han seg til å sove over gitaren på kjøkkenet, og våknet liksom ikke igjen. La oss først som sist avklare at dette ikke var med overlegg. Det ville jo krevd planlegging må vite! Og planlegging var han ingen tilhenger av. Nei, dette var noe som skjedde av seg selv. Og i stedet for å protestere, slik de fleste ville gjort, lot han det hele passere. Han løftet ikke så mye et plekter for å protestere, og vips fadet han ut til lyden av gitarriffet til Smoke on the Water.

Nå sitter han på en sky mellom mormor og Marius Müller og tror han er trygg. Kjenner jeg ham rett har han åpnet en kald øl, og tatt fram gitaren også. Frekkhetens nådegaver kjenner ingen grenser. Det han ikke vet, men som han snart vil finne ut av, er at jeg er i ferd med å lage et friskt lite show her nede. Et slags jordisk helvete som sender onde vibrasjoner i retning care-bear-skyen han nå kaller sitt hjem. Snart vil det bli riktig hett under rumpa på ham. Temperaturen på mormors kaffe på skyen ved siden av stiger litt også, slik at hun må ha mer melk i den for å klare å drikke den. Akkurat det stusser hun på, men hun er i sitt himmelske, men stadig sørlandske hjerte, såpass opptatt med petuniaen som henger mot naboen at hun glemmer det raskt.

Av de tre som hospiterer der oppe bør arbeidsfordelingen være slik: Marius er sjefsmusiker med pappa som førsteassisstent. Mormor er petunia- og fredsdirektør med pappa som supermatros. Pappa er pannekakekonge. Til det trenger han ingen assistent. I sitt noe mer jordlige liv lagde han intet mindre enn fabelaktige pannekaker, og hver gang jeg kom hjem fra skolen og så ham stå over komfyren med panna lent mot overskapet og rockehåret i hestehale nedover ryggen, så visste jeg at det ville bli en bra dag.

- Pannekaker er ikke vanskelig, Linda, sa han til meg. Men når du lager pannekaker, så lager du ikke noe annet. Du støvsuger heller ikke. Du står. Foran komfyren. Du følger med. Slik er det.

Pappa Pannekakemann var som nevnt såpass frekk at han stakk til himmels før jeg rakk å loppe ham for alle oppskrifter og triks. Men hvis han har rett i at pannekaker er enkelt, bør det vel for f... være mulig å rekonstruere.

Så jeg tok:
2 egg
1/2 ts salt
1 ts sukker
2 ts lønnesirup
2 ss presset sitronsaft
5 dl helmelk
3 dl hvetemel
2 ss smeltet smør

Og jeg:
Knakk eggene, blandet inn salt, sukker, sitron og lønnesirup, hadde i to dl helmelk og melet i en bolle med rund bunn (for Anna Bergenstrøm sier det er best for klumpfri røre), og pisket det til en glatt røre med ballongvisp i stål (som jeg virkelig elsker). Rørte inn litt og litt og litt av resten av melka. Pisket inn det smeltede smøret tilslutt. IKKE MARGARIN! Allah. Det må ikke skje. Lot røren stå mens jeg spilte Marius Müllers versjon av Jimi Hendrix "Little Wing" på repeat en liten times tid (beklager, naboer).

Og jeg stekte med varsomhet og tålmod på middels varme mens jeg ikke lagde noe annet og ikke støvsugde. Og det gikk fint.

TIPS: Spises med lønnesirup, bacon, blåbær, tyttebær, sukker eller akkurat hva du måtte finne for godt.

- Folk må få spise pannekakene sine som de vil, Linda.

Jakten på Kotelettens tapte ære, avsnitt 1

La meg fortelle deg om mitt forhold til svinekoteletter. Jeg forholder meg fullstendig likegyldig til dem. Alle som har opplevd ekte kjærlighet og vet at veien til hat kan være kort og intens, eller som i det minste har sett en episode av Ricki Lake, vet at det er lite som er så sørgelig som likegyldighet.

Mitt forhold til, la oss si, gammel og overpriset espressokaffe, er preget av et dypt og inderlig hat (nuvel, i allefall moderat). Et hat som kan få hjertet til å banke fort og hardt. Mens kirsebær, markjordbær og nyskutt hjort også har nettopp den effekten, simpelthen fordi jeg elsker, elsker, elsker det. Men så var det koteletter.

Helt siden jeg ble introdusert for denne biffens mindre aktverdige lørdagsvenn, har jeg møtt ham med et langtrukkent gjesp. Han er tørr. Han er seig. Han er smakløs. Han er like interessant som et gummiviskelær uten tilsatt duft av tuttifrutti.

Ok, du tar poenget. Jeg er ikke særlig glad i koteletter. Men jeg_kan_ikke kjøpe hjort hos Strøm Larsen hver kan jeg skal spise kjøtt.

Svinekotelettens klare fortrinn er en human pris på 39 kroner for fire stykk på Rema, mens du må ut med 700 mildt kraftige rævspark per kilo hjort hos min nabo, østlandets beste slakter.

Men når min nygamle venn er bragt i hus, pakket ut av plasten og ligger der og ser på meg med sin lett anemiske framtoning: Hva i all verden skal jeg gjøre med den?

Tiden er kommet for å forsøke å parre denne tingesten med Ting Som Smaker godt, og lese seg opp på Metoder som Virker - slik at den kanskje får en noe mer artig stil. Image is everything. Så jeg vendte meg mot De Stjålne Kjøkkenkrakker, der min beskjedne men voksende samling kokebøker stort sett befinner seg, og begynte jakten.

Ingrid Espelig Hovig måtte gi tapt. Anna Bergenstrøm forsøkte, men kom til kort. Selv ikke Øyvind Hjelle så ut til å kunne hjelpe meg med dette. Men så husket jeg Sølvskjeen. Den store italienske grunnkokeboken på cirka 900 sider som jeg kjøpte på salg men aldri har brukt.

Funnet ble et vendepunkt. For hva annet inneholdt vel den ene oppskriften, enn honning og blåbær? De få stakkarer som har latt seg kjede med mine taler om lista med ingredienser som nærmest får meg til å bryte ut i sang, vet at begge står på den. Så da ble det slik.

Dermed var det klart for å tilberede og forhåpentlig spise den første av de fire kotelettene.

Slik gjør du:
Sett ovnen på 200 grader.
Vend koteletten i hvetemel på begge sider.
Varm olje og smør i en gryte eller panne som kan stå i ovnen. Brun koteletten på medium varme til den får farge. Snu ofte.
Ha i en rest rødvin, og la koke inn til opprinnelig mengde olje/smør i panna.
Mos blåbær sammen med honning, og smør blandingen på koteletten.
Sett i ovnen i cirka 10 minutter.

Jeg parret blåbærkoteletten med kokte poteter, hvite bønner og strimler av rå gulrøtter. Bruk sjyen i panna som saus.

= En langt over middels positiv overraskelse. Koteletten er ikke tørr. Den er ikke smakløs. Den er interessant og tøff og kul og langt fra seig. Uten tvil en heftig start på Jakten på kotelettens tapte ære. En stor takk til Honning og Blåbær for tapre biroller i første del av spenningssagaen.

Nå gjenstår bare å finne tre andre høvelige metoder for å gjøre denne tingesten spiselig. O, hvor skal man lete.....

Prinsesse Jade av Bomansvik: En gryende gourmet

1. Jeg tok på meg Lori C-frakken og fikk lov til å lage litt mat hjemme hos Linda den tredje i hennes sveitserslott på Nordstrand.

2. Lille Prinsesse Jade inspiserer, smaker og studerer den irrgrønne avokadosuppen hun er blitt servert.

3. Lufta dirrer av spenning. Lori skjelver i buksene.



4. Prinsesse Jade svelger suppen.


5. Og smiler. YES! Ta vel imot min nye bestevenn. Hun er snart to år og liker avokadosuppen min. Wow.

Og ja, jeg vet at jeg med tittelen antyder at suppa er god. Men det er den! Fnis.

Den utmerkede herr Vilhelmsens Thai Beef-salat med hjemmelaget teriyakisaus

Det var en gang en fredag i nattens mulm og mørke at min sjef, den sølvpaljettbesatte virvelvinden, leide meg ut av kontoret for å stappe i meg champagne for sjelefredens skyld. Det ble både et og fire glass i hennes fromme Frogner-palass før hun dyttet meg ut av døra for å ta meg med på en mørk og fin fest på andre siden av elva (min side, med andre ord). Og for et utmerket selskap som der åpenbarte seg! Et slags nirvana av mennesker som virker, marsipan som gjør deg mør, kaffe som får deg til å gråte av glede og musikk som gjør livet uendelig lett å leve.

Når slike mennesker så siden fyller runde år følte jeg trang til å i det minste forsøke å bidra med noe, så igjen hørte jeg meg selv si: Kanskje jeg kan lage en thai beef-salat til den asiatiske sommerbuffeten?

Som jo er et mer en middels toskete forslag tatt i betraktning av at de øvrige buffetkokker er ringerever i gamet og jeg faktisk aldri hadde lagd dette før. Jeg ble derfor intet mindre enn overlykkelig da jeg oppdaget at jeg hadde en oppskrift på dette liggende fra en bok som tidligere hadde utrettet mirakler både på den ene og den fjerde måten.

Så kjære Kong Øyvind Hjelle, takk for din "Gourmet for begynnere". Den virker bedre på nervene enn valium.

OBS: DENNE BOKEN ER PÅ SALG HOS HAUGENBOK NÅ! 99 LATTERLIGE KRONER! DET ER RAN! SLÅ TIL!
Den magiske oppskriften (16 hovedretter, eller 72 buffetporsjoner

DETTE MÅ DU HANDLE:
MARINADE: 4 dl soya, saften av 8 limer, 20 centimeter rød chili i skiver, 8 fedd hvitløk, 20 stjerneanis


BIFF: 8 biffstykker, ytrefilét á 200 gram (fra Strøm Larsen på Torshov, for å være presis, for der utretter de også mirakler + at slakterne er kjekke, unge og tatoverte, host), solsikkeolje til steking.

TERIYAKISAUS: 8 stk sitrongress, 400 gram fersk ingefær, 4 hvitløkfedd, 2 chili, 8 dl soyasaus, 400 gram brunt sukker, saften fra 16 lime, 8 limeblader, 8 ss fersk koriander

SALAT: 20 cm slangeagurk, 8 reddiker, 4 vårløk, 2 chili, 80 korianderblader, 2 pakker hjertesalat, diverse spirerer, 40-50 cashewnøtter, 40-50 makademianøtter

SLIK GJØR DU:
MARINADE:
Bland soyasaus og limesaft i en bolle som har plass til begge kjøttstykkene.
Snitt chilien og hvitløkfeddene i skiver og ha dem sammen med stjerneanisene oppi bollen.


BIFF: Bruk skarp kniv og lag noe hakk (2mm dype) på oversiden og undersiden av kjøttet. Lag gjerne kryssmønster, så trekker marinaden lettere inn.
Før biffene stekes gnir du kjøttet inn med solsikkeolje (ikke bruk smør under stekingen). Stek stykkene på høy temperatur til de får en solid brun skorpe på hver side. Legg deretter biffene i marinaden og la bollen stå i kjøleskapet en times tid, slik at kjøttet får trukket til seg smak før du skal skjære i det.

TERIYAKISAUS: Skyll og grovhakk sitrongresset. Skrell og grovhakk ingefæren og hvitløken. Grovhakk chillien. Ha soyasaus, limesaft, brunt sukker, chili, sitrongress, limeblader og ingefær i en kjele. Kok blandingen i 5 til 10 minutter, til den så vidt begynner å tykne og bli blank. Sausen må ikke bli for tjukk. Kjør blandingen godt, mens den er varm, i en blender eller stavmikser og hell sausen gjennom en sil. Ha i fersk, opphakket koriander til slutt.

SALAT: Skrell slangeagurken med en potetskreller eller liknende. Del agurken i to på langs og skrap ut frøene. Skjær agurken i tynne skiver. Skyll reddikene og skjær så tynne skiver som mulig. Skjær vekk rota på vårløken og ta av de ytterste grønne bladene. Snitt vårløken på skrå. Fjern frøene fra chilien og snitt i tynne skiver. Fjern de groveste stilkene på korianderen, bruk ellers hele blader.

ANRETNING: Hent biffen fra kjøleskapet og skjør den i så tynne skiver du kan. Skjær gjerne litt på skrå for å få størrelse på skivene. Biffen skal nå være rød inni og ha en salt skorpe utenpå (obs på at noen gjester ikke setter pris på rødt kjøtt, vurder om du vil steke det mer). Legg skivene flatt på et fat eller en stor tallerken. Bland alt det grønne - salat og spirer. Legg det grønne over kjøttet, og så, i følgende rekkefølge: reddik, vårløk og agurk. Strø nøttene på toppen. Ha over teriyakisausen til slutt, rett før servering.

Klapp deg selv ganske kraftig på skuldra mens du styrter et glass champagne og ser for deg de stående ovasjoner du vil motta for denne utmerkede retten.

Lori lager ting hun ikke kan: Indisk ingefærcurry til 24 personer

Sannheten er jo den at jeg tidligere ikke har villet koke noe som helst. For en tid tilbake bestemte jeg meg omsider for å gjøre ryktet mitt som anti-husmor til skamme og kaste meg i det. Med varierende hell, vil jeg si. Med varierende hell. Dog er jeg blitt såpass tøff i trynet at jeg meldte meg frivillig til å lage mat i min mors femtiårsdag. Uten å tenke meg videre om. Allah.

Og jeg hørte meg selv si...
Dette i rent sjokk over at jeg ved juletider hadde laget noe som inneholdt både ingefær og spisskummen (som i motsetning til hva min lillesøster tror, ikke er en kjønnssykdom), for deretter å servere det til min salt og pepper-elskende mor og fått beskjed om at hun likte det. Så da hørte jeg meg selv si "Jo, selvsagt kan jeg lage dette til tjue personer". "Nei, det tror jeg virkelig ikke kommer til å bli noe problem".

Jadda.

Med angst skal man forberede seg
Så fulgte jo måneder med angsting og tenners gnissel, mørke drømmer om bakterierfloraer gone bad og bilder på netthinnen av en hel generasjon av Den Fryktede Karlsen-klanen i dokø. For det er en del ting som kan gå galt når man skal koke til mange. Jeg har valgt å kalle det Bedehus-kjele-syndromet.

Bedehus-kjele-syndromet = definitivt skumlere enn Kaptein Sabeltann
For når du koker i Bedehus-kjeler (gryter som rommer mer enn 7 liter, definisjon på egen regning) snakker vi mengder av mat. Den indiske curryen jeg hadde pådratt meg det kulinariske ansvaret for, rommet så mange fiffige ingredienser (til meg å være) at jeg så meg nødt til å lage den dagen før. Da må man avkjøle maten og varme den opp igjen ved servering. Men, for å si det slik: Her er det lett å ryke på en smell! Mattabben som sender gjestene rett på do! Dette kommer du til å angre på!

Et cetera.

Løsningen ble tre bokser fra GRANIT
For, store mengder mat er vanskelig å kjøle raskt, og vips har du skapt en giftbombe, ikke et herremåltid. Heldigvis kom en av mine mørkere bekjentskaper meg til unnsetning med tipset om å sette maten i vannbad for å avkjøle raskt. Jeg dro på Granit på Grünerløkka (svensk kjede som er spesialisert på oppbevaring, kjøkkenting og diverse), og betalte kun 79 kroner stykket for lufttette plastbokser à seks liter, og det med bærehank. Dermed kunne jeg (se BILDET) lage ferdig basiscurryen og steke opp kylling på fredag, for så å tilsette grønnsaker og fløte på lørdag. Se DET er hva jeg kaller massiv samling av husmorpoeng.


Maten ble til alt overmål spiselig. Tenke seg til. Og ingrediensene?

Her kommer de som perler på en snor:
12 gule løk
24 fedd hvitløk
18 toppede spiseskjeer revet ingefær
30 mellomstore tomater
6 ts chili
6 ts spisskummen (fortsatt ikke en kjønnssykdom)
6 ts gurkemeie
6 ts kajennepepper
12 ts paprikapulver
3 liter vann

+ 18 dl fløte
20 kyllingfileter
800 gram brokkoli
2 kilo gulrøtter
2 pakker kikerter

+ Cashewnøtter, yoghurt naturell, appelsin- og reddiksalat og hakket koriander til servering.

Jeg kunne selvsagt også fortalt at jeg ble så lettet da alt dette var over at jeg overdoset ørlite på bringebærsprit og fikk trang til å klemme en syrinbusk, men det har jeg av hensyn til mitt eget gode navn og rykte slett ikke tenkt til.

= Godkjent av Frøken Aslaksen, den yngste

Flaks for meg, og flaks for henne - for da slipper hun å sove i bakgården i natt. Harr. Dog nektet hun plent å la seg fotografere.

Lori lager ting hun ikke kan: Kald avokadosuppe med reker og gressløk

Kjære Linn FB og Nina HB! Det begynte med to ting:

1. Sultanen på Lilleborg (han som alltid lurer meg til å kjøpe rare ting med rare navn som kan brukes til rare ting) hadde tilbud på avokado, og de var, i motsetning til vanlig, ikke harde som betong. Veldig fin kombinasjon, særlig for folk som ikke er så glade i å planlegge, eller rettere sagt ombestemmer seg. Normalt må jeg jo kjøpe avokade to, tre dager før jeg skal bruke den, rett og slett for at den skal bli moden nok. Når avokadoen er moden er jeg lei.
2. Hvor mye må en stavmikser egentlig koste? Jeg har gått forbi en på Rema 1000 på Torshov i noen uker nå, og de gale menneskene skal ikke ha mer enn 149 kroner for den. Det er jo nesten gratis det, for noe som faktisk må plugges til en stikkontakt i veggen??? Om det er noe muffens med den gjenstår å se, for nå har jeg i allefall kjøpt den lille jævelen.

Ta disse to tingene og slå dem sammen med det faktum at jeg skulle få besøk av Frøken Aslaksen, den yngste, som simpelthen elsker avokado og selv er en jævel på guacamole, og du får selvsagt en avokadosuppe.

Nå har jeg ikke allverdens erfaring med å begå slike,nærmere bestemt ingen, men jeg har slikt å gjøre, slikt å føre så Google fører vel den?? Etter litt vingling mellom oppskrifter falt jeg på en fusionmetode (FOR en overraskelse...) basert på KK.nos oppskrift og Nrk.no sin, faktisk.

Dette trenger du:
4 dl avkjølt kyllingbuljong
4 modne avokadoer
1 dl yoghurt naturell
saften av en halv sitron
1/4 ts chilipulver
Salt og pepper
Pillede reker og hakket gressløk til garnityr

Slik gjør du:
Løs opp kyllingbuljongen i kokende vann. Hell buljongen over i en beholder og avkjøl i vannbad. Del avokadoene i to, ta ut steinene, og skrap ut kjøttet. Ha i sitron og chil. Mos med stavmikser, food processor eller annet artig maskinelt utstyr. Rør inn kyllingbuljong og yoghurt naturell. Smak til med salt og pepper. Serveres avkjølt med pillede reker og hakket gressløk. Og så sier min svenske heltinne Anna Bergenstrøm i både "God mat" og "Under valnøttreet" at avokadosuppe kan stå MAX en time fra avokadoen er skrelt til servering, ellers blir fargen mørk og skummel, omtrent som innlandet i Aust Agder vil jeg tro.

Supersvenskens bonusråd får du her:
En annen ting Anna B sier er at du gjerne må servere suppen lunken, eller lun som proffene liksom kaller det, hvis du heller vil. Da lar du bare være å avkjøle buljongen før du blander suppen. Men! Avokadorøren må ikke koke. Bare så det er sagt. Da kan det visst skje Unevnelige Ting.


Hvis resultatet blir godkjent av Det Fornemme Besøket, skal jeg legge ut et bilde av henne som spiser den. Hvis ikke gir jeg faen. Ok?