Pappa var en pannekakemann

Det kommer et tidspunkt i alle unge pikers liv da de finner ut at pappa ikke kan være mannen med stor M for alltid. Dermed begynner jakten på en ny. Det er trivielt, men det er nå en gang slik det foregår. For noen tar jakten lang tid, for andre kort. Uansett byr den som regel på trøbbel. Mitt problem var at den ble iverksatt høyst ufrivillig. Min far døde for sju år siden. Det var et stort feilgrep som jeg har til å hensikt å la ham få angre hardt på. Enkelte vil kanskje hevde at denne holdningen er noe steil ettersom har var delaktig i det selsomme prosjekt å oppdra undertegnede til å bli et velfungerende medlem av denne verden.

Vel.

Den prestasjonen får han neppe noen nobelpris for.

Sannheten er at han var en riktig lat mann. Med noe som liknet kriminell eleganse forlot han åstedet før jeg var i nærheten av ferdig med ham. Han gadd enkelt og greit ikke mer. Han serverte meg en siste kaffe, klappet meg på kinnet og sa:
–Ja, ja, Linda – du gjør nå som du vil uansett du. Dette går nok fint.
Jeg trodde han snakket om bilturen hjem, og synes han uttalte seg noe svulstig. Han snakket om resten av livet, og synes han hadde strukket seg langt.

Et døgn senere la han seg til å sove over gitaren på kjøkkenet, og våknet liksom ikke igjen. La oss først som sist avklare at dette ikke var med overlegg. Det ville jo krevd planlegging må vite! Og planlegging var han ingen tilhenger av. Nei, dette var noe som skjedde av seg selv. Og i stedet for å protestere, slik de fleste ville gjort, lot han det hele passere. Han løftet ikke så mye et plekter for å protestere, og vips fadet han ut til lyden av gitarriffet til Smoke on the Water.

Nå sitter han på en sky mellom mormor og Marius Müller og tror han er trygg. Kjenner jeg ham rett har han åpnet en kald øl, og tatt fram gitaren også. Frekkhetens nådegaver kjenner ingen grenser. Det han ikke vet, men som han snart vil finne ut av, er at jeg er i ferd med å lage et friskt lite show her nede. Et slags jordisk helvete som sender onde vibrasjoner i retning care-bear-skyen han nå kaller sitt hjem. Snart vil det bli riktig hett under rumpa på ham. Temperaturen på mormors kaffe på skyen ved siden av stiger litt også, slik at hun må ha mer melk i den for å klare å drikke den. Akkurat det stusser hun på, men hun er i sitt himmelske, men stadig sørlandske hjerte, såpass opptatt med petuniaen som henger mot naboen at hun glemmer det raskt.

Av de tre som hospiterer der oppe bør arbeidsfordelingen være slik: Marius er sjefsmusiker med pappa som førsteassisstent. Mormor er petunia- og fredsdirektør med pappa som supermatros. Pappa er pannekakekonge. Til det trenger han ingen assistent. I sitt noe mer jordlige liv lagde han intet mindre enn fabelaktige pannekaker, og hver gang jeg kom hjem fra skolen og så ham stå over komfyren med panna lent mot overskapet og rockehåret i hestehale nedover ryggen, så visste jeg at det ville bli en bra dag.

- Pannekaker er ikke vanskelig, Linda, sa han til meg. Men når du lager pannekaker, så lager du ikke noe annet. Du støvsuger heller ikke. Du står. Foran komfyren. Du følger med. Slik er det.

Pappa Pannekakemann var som nevnt såpass frekk at han stakk til himmels før jeg rakk å loppe ham for alle oppskrifter og triks. Men hvis han har rett i at pannekaker er enkelt, bør det vel for f... være mulig å rekonstruere.

Så jeg tok:
2 egg
1/2 ts salt
1 ts sukker
2 ts lønnesirup
2 ss presset sitronsaft
5 dl helmelk
3 dl hvetemel
2 ss smeltet smør

Og jeg:
Knakk eggene, blandet inn salt, sukker, sitron og lønnesirup, hadde i to dl helmelk og melet i en bolle med rund bunn (for Anna Bergenstrøm sier det er best for klumpfri røre), og pisket det til en glatt røre med ballongvisp i stål (som jeg virkelig elsker). Rørte inn litt og litt og litt av resten av melka. Pisket inn det smeltede smøret tilslutt. IKKE MARGARIN! Allah. Det må ikke skje. Lot røren stå mens jeg spilte Marius Müllers versjon av Jimi Hendrix "Little Wing" på repeat en liten times tid (beklager, naboer).

Og jeg stekte med varsomhet og tålmod på middels varme mens jeg ikke lagde noe annet og ikke støvsugde. Og det gikk fint.

TIPS: Spises med lønnesirup, bacon, blåbær, tyttebær, sukker eller akkurat hva du måtte finne for godt.

- Folk må få spise pannekakene sine som de vil, Linda.

Jakten på Kotelettens tapte ære, avsnitt 1

La meg fortelle deg om mitt forhold til svinekoteletter. Jeg forholder meg fullstendig likegyldig til dem. Alle som har opplevd ekte kjærlighet og vet at veien til hat kan være kort og intens, eller som i det minste har sett en episode av Ricki Lake, vet at det er lite som er så sørgelig som likegyldighet.

Mitt forhold til, la oss si, gammel og overpriset espressokaffe, er preget av et dypt og inderlig hat (nuvel, i allefall moderat). Et hat som kan få hjertet til å banke fort og hardt. Mens kirsebær, markjordbær og nyskutt hjort også har nettopp den effekten, simpelthen fordi jeg elsker, elsker, elsker det. Men så var det koteletter.

Helt siden jeg ble introdusert for denne biffens mindre aktverdige lørdagsvenn, har jeg møtt ham med et langtrukkent gjesp. Han er tørr. Han er seig. Han er smakløs. Han er like interessant som et gummiviskelær uten tilsatt duft av tuttifrutti.

Ok, du tar poenget. Jeg er ikke særlig glad i koteletter. Men jeg_kan_ikke kjøpe hjort hos Strøm Larsen hver kan jeg skal spise kjøtt.

Svinekotelettens klare fortrinn er en human pris på 39 kroner for fire stykk på Rema, mens du må ut med 700 mildt kraftige rævspark per kilo hjort hos min nabo, østlandets beste slakter.

Men når min nygamle venn er bragt i hus, pakket ut av plasten og ligger der og ser på meg med sin lett anemiske framtoning: Hva i all verden skal jeg gjøre med den?

Tiden er kommet for å forsøke å parre denne tingesten med Ting Som Smaker godt, og lese seg opp på Metoder som Virker - slik at den kanskje får en noe mer artig stil. Image is everything. Så jeg vendte meg mot De Stjålne Kjøkkenkrakker, der min beskjedne men voksende samling kokebøker stort sett befinner seg, og begynte jakten.

Ingrid Espelig Hovig måtte gi tapt. Anna Bergenstrøm forsøkte, men kom til kort. Selv ikke Øyvind Hjelle så ut til å kunne hjelpe meg med dette. Men så husket jeg Sølvskjeen. Den store italienske grunnkokeboken på cirka 900 sider som jeg kjøpte på salg men aldri har brukt.

Funnet ble et vendepunkt. For hva annet inneholdt vel den ene oppskriften, enn honning og blåbær? De få stakkarer som har latt seg kjede med mine taler om lista med ingredienser som nærmest får meg til å bryte ut i sang, vet at begge står på den. Så da ble det slik.

Dermed var det klart for å tilberede og forhåpentlig spise den første av de fire kotelettene.

Slik gjør du:
Sett ovnen på 200 grader.
Vend koteletten i hvetemel på begge sider.
Varm olje og smør i en gryte eller panne som kan stå i ovnen. Brun koteletten på medium varme til den får farge. Snu ofte.
Ha i en rest rødvin, og la koke inn til opprinnelig mengde olje/smør i panna.
Mos blåbær sammen med honning, og smør blandingen på koteletten.
Sett i ovnen i cirka 10 minutter.

Jeg parret blåbærkoteletten med kokte poteter, hvite bønner og strimler av rå gulrøtter. Bruk sjyen i panna som saus.

= En langt over middels positiv overraskelse. Koteletten er ikke tørr. Den er ikke smakløs. Den er interessant og tøff og kul og langt fra seig. Uten tvil en heftig start på Jakten på kotelettens tapte ære. En stor takk til Honning og Blåbær for tapre biroller i første del av spenningssagaen.

Nå gjenstår bare å finne tre andre høvelige metoder for å gjøre denne tingesten spiselig. O, hvor skal man lete.....