Jakten på Kotelettens tapte ære, avsnitt 1

La meg fortelle deg om mitt forhold til svinekoteletter. Jeg forholder meg fullstendig likegyldig til dem. Alle som har opplevd ekte kjærlighet og vet at veien til hat kan være kort og intens, eller som i det minste har sett en episode av Ricki Lake, vet at det er lite som er så sørgelig som likegyldighet.

Mitt forhold til, la oss si, gammel og overpriset espressokaffe, er preget av et dypt og inderlig hat (nuvel, i allefall moderat). Et hat som kan få hjertet til å banke fort og hardt. Mens kirsebær, markjordbær og nyskutt hjort også har nettopp den effekten, simpelthen fordi jeg elsker, elsker, elsker det. Men så var det koteletter.

Helt siden jeg ble introdusert for denne biffens mindre aktverdige lørdagsvenn, har jeg møtt ham med et langtrukkent gjesp. Han er tørr. Han er seig. Han er smakløs. Han er like interessant som et gummiviskelær uten tilsatt duft av tuttifrutti.

Ok, du tar poenget. Jeg er ikke særlig glad i koteletter. Men jeg_kan_ikke kjøpe hjort hos Strøm Larsen hver kan jeg skal spise kjøtt.

Svinekotelettens klare fortrinn er en human pris på 39 kroner for fire stykk på Rema, mens du må ut med 700 mildt kraftige rævspark per kilo hjort hos min nabo, østlandets beste slakter.

Men når min nygamle venn er bragt i hus, pakket ut av plasten og ligger der og ser på meg med sin lett anemiske framtoning: Hva i all verden skal jeg gjøre med den?

Tiden er kommet for å forsøke å parre denne tingesten med Ting Som Smaker godt, og lese seg opp på Metoder som Virker - slik at den kanskje får en noe mer artig stil. Image is everything. Så jeg vendte meg mot De Stjålne Kjøkkenkrakker, der min beskjedne men voksende samling kokebøker stort sett befinner seg, og begynte jakten.

Ingrid Espelig Hovig måtte gi tapt. Anna Bergenstrøm forsøkte, men kom til kort. Selv ikke Øyvind Hjelle så ut til å kunne hjelpe meg med dette. Men så husket jeg Sølvskjeen. Den store italienske grunnkokeboken på cirka 900 sider som jeg kjøpte på salg men aldri har brukt.

Funnet ble et vendepunkt. For hva annet inneholdt vel den ene oppskriften, enn honning og blåbær? De få stakkarer som har latt seg kjede med mine taler om lista med ingredienser som nærmest får meg til å bryte ut i sang, vet at begge står på den. Så da ble det slik.

Dermed var det klart for å tilberede og forhåpentlig spise den første av de fire kotelettene.

Slik gjør du:
Sett ovnen på 200 grader.
Vend koteletten i hvetemel på begge sider.
Varm olje og smør i en gryte eller panne som kan stå i ovnen. Brun koteletten på medium varme til den får farge. Snu ofte.
Ha i en rest rødvin, og la koke inn til opprinnelig mengde olje/smør i panna.
Mos blåbær sammen med honning, og smør blandingen på koteletten.
Sett i ovnen i cirka 10 minutter.

Jeg parret blåbærkoteletten med kokte poteter, hvite bønner og strimler av rå gulrøtter. Bruk sjyen i panna som saus.

= En langt over middels positiv overraskelse. Koteletten er ikke tørr. Den er ikke smakløs. Den er interessant og tøff og kul og langt fra seig. Uten tvil en heftig start på Jakten på kotelettens tapte ære. En stor takk til Honning og Blåbær for tapre biroller i første del av spenningssagaen.

Nå gjenstår bare å finne tre andre høvelige metoder for å gjøre denne tingesten spiselig. O, hvor skal man lete.....