Ble lurt av Den Sure Sultanen

Min lokale grønnsakshandler holder til ved elva på Lilleborg, og er byens aller sureste. Faktisk, virker det som om han setter sin ære i nettopp det. Tross dette samt utallige insisterende (noen ganger vellykkede) forsøk på å prakke på meg ting jeg ikke trenger, klarer jeg ikke la være å handle der. Another stupid Norwegian bites the dust, tenker Den Sure Sultanen, mens kronene klinger i kassa. I butikken hans blir selv de mest blomkålaktige innbyggerne i bydel Sagene til eventyrere uten frykt, slike som fanger kumquat, granatepler og quinoa uten å blunke. 

- Jeg vetdafaen hva dette er, tenker jeg, og slenger likevel noe som likner på en potet men slett ikke er det, i den røde handlekurven jeg sleper optimistisk langs gulvet.

- Men, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den.

Det viste seg å være en søtpotet. Næringsrik på en sånn måte at selv Fedon burde bli rørt. Problemet er at jeg ikke føler at den har noe som helst med meg å gjøre. Det slår meg at det ville være frekt å koke en søtpotet. Som om det var en helt ordinær rotfrukt. Nei, jeg tror søtpoteten ville bli regelrett fornærmet av å bli behandlet på den måten. Derfor måtte jeg gi den selskap, av det celebre slaget. 

GJER SLIK

2 stor søtpotet

1 liten rødbete

1 stor gulrot

1 kinesisk hvitløk

1/2 løk (for den var på monsterstørrelsen)

olivenolje

bladpersille, rosmarin, salt, svart pepper

= Kuttes i biter som behager deg, legges i ildfast form av noe slag og bakes i ovnen til du synes det er ferdig. Det tar cirka dobbelt så lang tid som du har lyst til å vente (altså opptil 50 min på 200 grader), men det viste seg å være verdt det.